Tilbake

Funksjonshemming og handikap.

Funksjonshemning er det overordnede begrepet. Funksjonshemning betyr i praksis sosial funksjonshemning.

Funksjonshemninger først og fremst en hemning i forhold til lek, skolegang og arbeid.

Handicap er et underordnet begrep. Sjansen for at handicap utvikler seg til funksjonshemninger øker med handicappets grad.

Læring er en grunnleggende menneskelig funksjon og skjer så lenge individet lever. Alle mennesker kan lære. Det dreier seg om å legge forholdene til rette for det.

Nedsatt læringsevne trenger ikke føre til funksjonshemninger, men sansynligheten øker, jo langsommere innlæringstempoet er (eks. alvorlig psykisk utviklingshemning).

Samfunnsforholdene spiller en vesentlig rolle for hvor mye funksjonshemninger som skal utvikles. Forebyggende tiltak er nøkkelen og det vesentlige. Direktetiltak må alltid være et supplement, men underordnes forebyggende tiltak. Forebyggende tiltak er medisin - langvarige direktetiltak er gift. Et samfunn som har muligheter og resurser for alle til lek - opplæring og arbeid må være det langsiktige målet for all virksomhet som retter seg mot menneskene. Da vil også behovet for begrepet funksjonshemning forsvinne.

Innledning:

Disse to begrepene, handicap og funksjonshemning, brukes i dag overalt i samfunnet og har relevans i en rekke sammenhenger.
De brukes innenfor virksomhetsområder hvor det arbeides med mennesker som trenger ulike hjelpetiltak for å kunne delta i samfunnslivet.

For ansatte som er knyttet til denne typen tiltak, er det derfor av betydning å ha klarhet i disse begrepene for og de skal kunne bli nyttige redskaper for tenkningen og dermed for praksis. Dette er ikke alltid tilfelle. Begrepene benyttes i hytt og vær som om de er identiske. Naturligvis kan begreper brukes slik folk selv ønsker det. Det er ingen lover eller regler for begrepsbruk. Men blir begrepsbruken for privat blir ikke kommunikasjon mulig fordi menneskene rundt deg skjønner ikke hva du snakker om. Hvis du hele tiden bruker begrepet "eple" for "pære" vil det oppstå misforståelser. Disse kan være morsomme men ikke farlige. Bruker du begrepet "bremsepedal" konsekvent som erstatning for "gasspedal" har du problemer i trafikken, ikke minst som kjørelærer.

Hvorfor er en klargjøring av begrepene handicappet/funksjonshemmet viktig?

Fordi det åpner for en bedre klargjøring av målsetting og tiltak i forhold til gruppen mennesker som vi kaller handicappede og funksjonshemmede. Dette er viktig for store grupper arbeidstakere, f.eks for lærerne i grunnskolen som har oppgaven å integrere funksjonshemmede til en allmenn skole for alle. Det er også viktig for andre grupper som arbeider med mennesker som trenger ulike hjelpetiltak, f.eks. de som arbeider med tiltak for døve, blinde eller med store skader etter ulykker etc. I sin alminnelighet er det viktig for alle som arbeider med habilitering og rehabilitering.

Psykiatrien er en typisk habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet. Det som skiller den fra det som offisielt kalles hab.- og rehab.-virksomhet, er det som oppfattes som årsaken til vanskene og de tiltak en mener er nødvendig for denne gruppen mennesker.

Læring/Skoler.

Læring er et ord som brukes av alle. Alle har en forestilling om hva det betyr. Det beskriver en endringsprosess hvor individet tilegner seg ferdigheter og kunnskaper det ikke tidligere hadde. I psykologien har det vært forsket mye rundt dette fenomenet, det var faktisk rundt dette fenomenet psykologien oppstod som egen vitenskap. Men vitenskapelig og teoretisk er ikke dette noe enkelt begrep fordi det er uklart hva læring faktisk er, selv om alle har personlig erfaring med hvordan det virker. Det har vært en lang diskusjon i psykologien om begrepet beskriver en universell akt, altså om det er et grunnleggende fenomen som alle ulike læringstyper egentlig springer ut fra, eller om det finnes mange forskjellige typer læring som egentlig er uavhengig av hverandre.
Jeg nevner dette fordi læring i sin grunnform ikke er noe problem - den skjer spontant og er i vid forstand det som ligger til grunn for artsutviklingen på jorden og har spesiell betydning for utviklingen av mennesket som artsvesen.

Men med mennesket får læring en særlig form som en bevisst handlig, dvs. som en handling som er målrettet og individuelt motivert. Jeg vil påstå at læring får en ny ramme i det øyeblikket mennesket skapte organisasjoner for samvær - ikke minst da store grupper mennesker ble organisert i stater. En del av læringen tvinges da inn i institusjoner. Vi får skoler.

Det er ikke her nødvendig å utdype hvorfor det måtte bli slik, jeg bare antyder at institusjonene (skolene) i første omgang var av administrativ/religiøs art. Menneskene som skulle administrere de store statsdannelsene rundt elve-deltaene i Egypt, Irak, India, Kina og tildels i Mellom- og Sør-Amerika trengte et kommunikasjonssystem for å holde statene sammen - et skriftspråk. Dette måtte læres av de som skulle administrere på vegne av makten (fyrsten). En fikk lover og regler for virksomheter i disse statene som også måtte læres. Religionen ble en offentlig sak som staten i ulik grad både forvaltet og trengte for å holde de store folkemassene på plass både gjennom trusler og trøst i en så ellers kummerlig tilværelse.

Læring i disse institusjonene ga automatisk posisjoner og dermed makt. De var forbeholdt barna til de som forvaltet makten fra før. Slik er det ennå også i Norge, men ikke i sin usminkete form lenger.

Gradvis utvides institusjonene for læring til å omfatte stadig flere mennesker og stadig nye virksomheter (fag). Men på 17 og 18-hundretallet skjer det en brå endring i dette forholdet ved at en rekke land samtidig (i historisk forstand) innfører en allmenn skole, dvs en skole for alle.

Dette skjer som en følge av de krav den generelle samfunnsutviklingen stiller, først og fremst av industrialiseringen, altså utviklingen av kapitalismen, som stiller menneskene overfor helt nye ferdighetskrav som ikke kan læres spontant men må tilegnes gjennom institusjoner. Særlig gjelder dette ferdigheter som skriving og lesing og regning. Overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning har f.eks. også betydning og naturligvis spiller også andre samfunnsmessige endringer inn. Den allmenne skolen skulle gi alle helt nødvendige ferdigheter for at den enkelte skal kunne delta som virksomme mennesker under kapitalismen. Uten disse ferdighetene ville stadig flere bli funksjonshemmede.

En av de mer alvorlige funksjonshemminger i dag i vårt samfunn er analfabetisme. En er her fratatt muligheten til generelt å delta i samfunnet fordi tilgangen på og muligheten til å gi informasjon er vesentlig begrenset. Viktige valg med store økonomiske konsekvenser blir også helt umulig å gjøre uten regneferdigheter. Bare å vurdere om en har råd til en Syden-ferie blir i denne sammenheng umulig. Å planlegge økonomien med løpende forpliktelser blir en håpløs affære osv.

Likevel har det alltid vært noen som har falt utenfor. Mennesker med alvorlige lyter og hemninger som nedsatte deres muligheter eller evne til å lære har vært slike. Var du "håndkappet" (handicappet) ble skriveopplæringen et stort problem, var du blind var det ennå verre og døve kunne en glemme. Dypt åndssvake var det få som brydde seg om og var i utgangspunktet en skam og plage for sine nærmeste slik det hadde vært i hundrevis av år.

Men det var mange det var vanskelig å skille ut. Disse voldte lærere og myndigheter stor vansker. De lærte seint, de var umulige og egentlig ikke ønsket i allmennskolen.

I Paris ønsket myndighetene å sile disse ut. De ønsket et redskap som var nyttig til dette. Binét fikk i oppdrag å lage et slikt "silingsinstrument" (1905). Han laget den første intelligens-testen. Intelligenstestene er et instrument til å skille ut mulige "handicap/funksjonshemninger". Den ble i stor grad et instrument for det vi for noen år siden kalte evneveike, mennesker som av ulike grunner hadde lett nedsatt læringsevne eller læringstempo.

Problemet med evneveike er at mange ikke kan skilles ut på utseendet slik tilfellet er med dem vi kalte dypt åndssvake. Etter min mening henger dette bl.a. sammen med at en rekke mennesker utvikler nedsatt læringsevne som følge av understimulering i tidlig barndom. Dessuten vil en skolegang forsterke forskjellene etter hvert. Intelligens er ingen fast størrelse men utvikles med økende utdannelse - altså institusjonslæring. De som lykkes på skolen får dermed en ekstra fordel gjennom en heving av intelligensnivået. Det betyr at oppvekstvilkårene som gis barn bidrar til i hvilken grad de skal utvikle funksjonshemninger.

I vårt århundre har det skjedd svært mye for å heve kunnskapsnivået for alle og for å trekke med stadig flere.

 

Først fikk vi spesialskoler som etter hvert viste seg å gi mange elever nye problemer. For å bøte på dette fikk vi integreringen som på sin side også ga problemer.

Vi har hatt de store spesialinstitusjonene for mennesker med store handicap, som nå er avskaffet til fordel for kommunale tiltak i nærmiljøene. Men dette har også ført til problemer.

Jeg skal her nevne et grunnlegende dilemma som går igjen i alle tiltak for integrering av funksjonshemmete og handicappede. I den grad et slikt tiltak rettes mot en spesiell gruppe eller får en utforming som er "særlig" og ikke allmen - blir det uten videre oppfattet av alle som et "sær-tiltak" og de som mottar tiltaket oppfatter seg selv og oppfattes av andre som "sære". Sær tiltak har den uheldige konsekvens at det skaper "særlinger" om ikke alltid i andres øyne så i egne. Skal et sær tiltak være nyttig må det ha så kort varighet som mulig for å overvinne en hindring som blokkerer videre læring, dvs utvikling. Langvarige særtiltak skaper særhet. I tilfeller med alvorlige lærevansker er det vanskelig å unngå. Medisinen som skal fjerne lærevansker skaper fort funksjonshemninger.

Det er derfor alltid en fordel å utvikle allmenne tiltak og å unngå særtiltak i den grad det er mulig. Det er alltid best å skyte på hele befolkningen med hagle enn å skyte med skarpt på enkeltindivider. Dette mener jeg er en generell regel som må gjelde overalt. Individuelle tiltak må begrenses så mye som mulig - kollektiv tiltak er den beste medisinen mot særhet. For det er gjennom samværet med andre at de viktigste kunnskapene for å leve i et fellesskap tilegnes - de sosial ferdighetene, reglene og omgangsformene som følger av disse. Selvtilliten skapes gjennom tillit til andre.

 

I denne sammenhengen oppfatter jeg også kravet om individuell behandling i forhold til forebygging. Forebygging er allmenntiltak som motvirker individuelle lærehemninger og dermed funksjonshemninger. Individuelle tiltak må alltid underordnes kollektive og allmenne tiltak, ellers gjør vi det spesielle til hovedsak mens det generelle blir mindre viktig og vi skaper et klima for funksjonshemninger.

Psykiatrien er en typisk særomsorg som i historisk forstand ikke skiller seg fra f.eks. tiltak for psykisk utviklingshemmete. Mange mennesker, selv i dag, har store problemer med å skille psykisk utviklingshemning fra psykiatri, altså nedsatt læreevne fra "galskap". Også psykiatrien har endret seg voldsomt de siste ti-årene og utvidet sitt virksomhetsområde til langt større deler av befolkningen. Mye av det menneskene tidligere så på som problemer de måtte lære seg å leve med, eller som en vond og ubehagelig del av tilværelsen, er i dag blitt gjenstand for psykiatrisk virksomhet. Jeg spør meg ofte om dette er en udelt fordel.

Funksjonshemning og handicap.

Denne gjennomgangen var nødvendig for å få i større grad en helhetsforståelse og en sammenheng i begrepene. Som alle begreper har de sin historiske opprinnelse og er knyttet til bestemte historiske og sosiale forhold.

 

Første gangen jeg ble klar over at disse begrepene var uklart brukt var i Finnmark for 25 år siden. Naboen min hadde hatt polio siden tidlig barndom. Han brukte skinner når han skulle gå på grunn av disse lammelsene. En gang under en samtale karakteriserte jeg han som funksjonshemmet. Da ble han forbanna og sa at det var bare tull og spurte hva jeg mente med det.

 

Jeg prøvde å forklare han det: Du kan jo ikke løpe eller gå på ski eller klatre i fjellet, sa jeg. Er det viktig da? spurte han. Ja, hvis du får en tiger etter deg er det viktig å kunne løpe, prøvde jeg meg med. Jeg har ikke tenkt meg på tigerjakt sa han, har du?

 

Klatrer du forresten i fjellet sjøl? spurte han. Nei, men jeg går på ski, svarte jeg. Er det viktig da? spurte han. Hvor mange afrikanere går på ski? spurte han. Nesten ingen måtte jeg medgi.

 

Det var vanskelig. Jeg så jo at han hadde skinner på beina og at han ikke løp, men hvor viktig var det å kunne løpe? På den andre siden var det begynt å komme brosjyrer om funksjonshemmedes rettigheter fra øvrighetens side, og på utsiden var det alltid plassert en rullestolbruker. På den måte fortalte jo statsmakten at disse var typisk funksjonshemmede. Men det stemte ikke med naboen min som var sosialsjef, gift, snekret bokhyller sittende på gulvet og deltok i alle slags aktiviteter lokalt. Har reiste dessuten mye mer enn meg ved hjelp av bil med automatgir og var aktiv politisk. Han hadde universitetsutdannelse som jeg selv og var flink med det meste.

 

I nærheten bodde en annen nabo uten fysiske lyter, etter det jeg kunne se, men som var uføretrygdet og isolerte seg sosialt. Han viste seg sjeldent og deltok aldri i noe som helst. I dag forstår jeg at han sannsynligvis var plaget av det vi i psykiatrien kaller sosial angst.

 

Var sosialsjefen funksjonshemmet men den uføretrygdede psykiatriske pasienten funksjonsfrisk? Det var fullstendig meningsløst. For meg var det å snu virkeligheten på hodet. Enten var begrepene helt feil brukt, eller så var jeg blitt gal. Jeg valgte det første.

 

Seinere har jeg støtt på det samme dilemmaet, men sjeldent så tydelig som denne første gangen. Jeg skal likevel nevne et eksempel til.

 

I en av de finnmarkskommunene vi betjente var det en aktiv og pågående rektor. Kommunen var plaget med fraflytting og synkende fødselstall og elevtallet gikk ned og lærerressursene med det. For å holde ressurstilgangen oppe var det viktig å sikre seg ekstraressurser som skoledirektøren delte ut til særtiltak for funksjonshemmede, særlig til elever med lærevansker, ikke minst psykisk utviklingshemmede. Rektor hadde en utrolig økonomisk luktesans for slike ressurser. PP-tjenesten, som jeg arbeidet i, trengte han for å utløse disse ressursene. Kunne vi diagnostisere psykisk utviklingshemming hos enkeltelever og dermed dokumenter et behov, fikk skolen overført penger og lærerstaben var sikret.

 

Metoden for diagnostisering av psykisk utviklingshemning er evnetesting. Vi fikk henvist en haug elever og jeg satt og evnetestet time etter time. Og skrev rapporter.

 

En av elevene var en kjekk ung mann. men han skåret dårlig på testen, under IQ 50. Dermed var han åndssvak etter gjeldende regler og begrepsbruk. Men jeg likte meg ikke. Han var kjekk og upåfallende og veldig sosial. Hadde mange venner og stor omgangskrets og i konferanse med min lokale medarbeider kunne han fortelle at det var ingen problemer med han på skolen bortsett fra at han var sein.

 

Omtrent på samme tid fikk jeg en annen elev til testing. Ikke fordi han var dum, men fordi han var en einstøing. Han gikk for seg selv og han hadde mange pussige og sære fakter som gjorde det vanskelig for han å få venner. Han skåret over middels på evnetesten og kunne ikke med utgangspunkt i den utløse ressurser til skolen.

 

Den første skulle altså være funksjonshemmet mens nummer to skulle ikke være det? For meg stemte heller ikke dette i det hele tatt. Etter min fornuft skulle også dette være omvendt. Og jeg fikk det bekreftet noen år seinere. Min "åndssvake" elev fikk seg jobb og familie og fant seg godt til rette lokalt. Den andre eleven ble fort uføretrygdet og lite sosial. Det lengste han strakk det til var å selge julehefter på dørene før jul. Bortsett fra det tragiske i denne historien er den naturligvis lærerik.

 

Det betyr at dårlig skår på evnetest ikke garanterer noe som helst - heller ikke høy skår. En skår sier noen om mulighetene vedkommende har, men ikke i hvilken grad disse realiseres. Det er det andre omstendigheter som avgjør, ikke minst sosiale forhold rundt den enkelte. En høy skår øker mulighetene for den enkelte, en lav skår reduserer dem.

 

Er det noen konklusjoner som kan trekkes av dette? Den viktigste er at det er den sosiale funksjonens forstyrrelse som skaper funksjonshemning. Selv om læringsevnen er nedsatt trenger ikke det være avgjørende. Det er hvordan du klarer deg i forhold til andre mennesker som er avgjørende. Her er det naturligvis ikke klare skiller, men det må likevel kunne være mulig å trekke ut noen tendenser:

 

I den grad du har evnen og muligheten til å omgåes andre mennesker er du ikke funksjonshemmet. Funksjonshemning er i praksis Sosial funksjonshemning. Handicap angir grader av sannsynlighet for å kunne delta sosialt og er et underordnet begrep. Handicap kan føre til funksjonshemning, men trenger det ikke. Svaksynte kan overvinne et fysisk handicap med briller. Tunghørte med høreapparat. Bevegelseshemmete, eller "håndkappede" kan overvinne mulige vansker med andre tekniske hjelpemidler, f.eks rullestol, krykker eller proteser. Jo større handicappet er desto mer sannsynlig er det at det fører til funksjonshemning.

 

Det betyr at det sentrale begrepet er funksjonshemning mens handicap er underordnet.

 

Det betyr at begrepene ikke er identiske og kan ikke brukes slik heller.

 

Det betyr at det er funksjonshemningsbegrepet det er viktigst å undersøke.

 

Hva er de sentrale sosiale funksjoner?

 

Dette er et annet nøkkelspørsmål. Alle aktiviteter er naturligvis ikke like viktige. Fjellklatring er mindre vesentlig enn lek. Tigerjakt i India er helt uvesentlig i forhold til skole og utdanning. Og som regel er enhver hobbyvirksomhet underordnet arbeidsdeltagelse.

 

Etter min menig er lek, skolegang og arbeid de sentrale virksomheter for samfunnsmessig deltagelse. Alvorlige forstyrrelser her fører til funksjonshemninger og er på samme tid uttrykk for funksjonshemninger. Manglende evne til å delta i lek, i skole og i arbeid er kjernekriteriet for funksjonshemning

 

For å kunne mestre disse hovedfunksjonene må individet skaffe seg et minimum av ferdigheter. For å kunne leke må du bl.a. kunne kommunisere og forstå regler, men alder og utviklingstrinn spiller også en vesentlig rolle. For å kunne delta i skolen må du kunne motta kollektive meldinger, du må kunne konsentrere deg mer målrettet, du må kunne skyve til side umiddelbare behov osv.

 

Læring under lek og skole er i praksis arbeidsforberedende virksomheter. De sikter mot et fremtidig arbeidsforhold, mot arbeidsdeltagelse. Selv om leken er et mål i seg selv, det er et av kjennetegnene på den, kan ikke mennesket som voksen bare leke - da blir vedkommende oppfattet som funksjonshemmet, umoden, utviklingshemmet. Leken har sin vesentlige plass i menneskets liv, men den er i hovedvirksomheten bare i en bestemt periode av livet.

 

Skolen har først og fremst sin mening med tanke på en seinere arbeidsvirksomhet. Det er derfor skolene som institusjoner er etablert. Skoler som er mål i seg selv er en meningsløshet i alle samfunn. Skoler og arbeidsvirksomhet er derfor nøye forbundet. I Norge i 1999 har grunnskolen en generell samfunns og arbeidsforberedende karakter. Hensikten er å bidra med ferdigheter og kunnskaper som ikke er yrkesrettede, men rettet mot sosial deltagelse i sin alminnelighet. Yrkesskolene er direkte yrkesforberedende virksomheter. Men det betyr ikke at ikke grunnskolen inneholder helt avgjørende arbeidsforberedende elementer og at yrkesskolen ikke bidrar til en allmenn sosial dannelse.

I slagords form:

Allmennkunnskapen skal bidra til å utvikle allsidige personligheter. Uten den risikerer vi å få mange fagidioter.

 

Min påstand er derfor at sosial funksjonshemning derfor er funksjonshemning i forhold til livets sentrale virksomheter, lek, utdanning og arbeid.

 

For meg blir derfor læring det sentrale begrepet. Hvordan læres disse ferdighetene? Hvilke forhold må foreligge for at slik læring skal skje best mulig, hvilke ferdigheter må foreligge for at nye skal tilegnes? Det er ikke slik at en kan lære hva som helst med en gang: en må lære å krype før en kan gå. Noe må læres først og andre ting seinere.

 

Disse spørsmålene dreier seg om den individuelle tilegningen og utviklingen. Det blir også av betydning å få en pekepinn om forventet læringstakt hos den enkelte - her kan intelligenstester gi noen holdepunkter. Men læring skjer ikke i et sosialt vakum men i en gitt konkret situasjon og sammenheng, i konflikter og med smil og med tårer - på livets teater.

 

F.eks spiller familiesituasjon en vokser opp i fortsatt en vesentlig rolle. Foreldres muligheter, økonomi, ferdigheter, forståelse og kunnskaper er viktige forutsetninger for om handicap skal kunne utvikle seg til funksjonshemninger.

Funksjonshemning og samfunn.

 

I alt jeg til nå har vært inne på ligger den implisitte påstanden at hvordan samfunnet organiseres bestemmer mengden funksjonshemning. For å utdype problemstillingen og spissformulere det sier jeg:

 

Funksjonshemning er identisk med sosial funksjonshemning.

 

Funksjonshemning dreier seg primært om virksomhetene lek, skole og arbeid.

 

Funksjonshemning er en tilstand mellom individet og dets sosiale miljø.

 

Det betyr at miljøfaktorer alltid vil spille en rolle for hvor mange funksjonshemmete det vil være i et samfunn. Oppvekstvilkårene vil også spille en stor rolle.

 

Men den politiske viljen og forståelsen i samfunnet for å legge forholdene til rette gjennom f.eks utbygging av svangerskapstiltak, tilbudet og prisen på barnehager, økonomiske tiltak for barnefamilier, skole- helse- og fritidstilbud etc. spiller naturligvis også en stor rolle. En rekke slike tiltak skal en ikke undervurdere og de har en generell forebyggende karakter i motsetning til direktetiltak som ofte er meget giftige. De forebyggende tiltakende er billige og effektive i motsetning til direktebehandling.

 

I voksen alder er det mulighetene for yrkesutdanning og arbeid som er nøkkelfaktorene for å unngå funksjonshemninger. Tekniske tilrettelagt arbeids- og skoleplasser for mennesker med handicp gjør det lettere å klare kravene til disse nøkkelfunksjonene og virker funksjonshemning reduserende.

Men spørsmålet over alle som alt peker mot er : arbeidsmarkedet.

 

Finnes det arbeid som den enkelte kan klare? Uten arbeid blir skolegangen uten mål. Uten arbeid mister selv keiseren sine retter. Uten arbeid blir enhver etter hvert funksjonshemmet. All forskning viser dette entydig. Har du ikke psykiske plager før, får du det etter kortere eller lengre tid som arbeidsledig. Mange psykiske plager reduseres og tildels fjernes gjennom et godt sosialt arbeidsfellesskap. Det er gjennom arbeidet du skaper verdier og dermed selv blir verdifull. Det er gjennom arbeidet du trer inn i det sosial fellesskapet som fullverdig deltager. Det er gjennom arbeidet målet med skolegangen og oppveksten realiseres fullt ut.

 

Et samfunn med høy arbeidsledighet er et funksjonshemning skapende samfunn. Samfunnsforholdene i stort og smått bestemmer derfor i stor utstrekning hvor mange funksjonshemmete det skal være. Et arbeidsmarked med sterk konkurranse, høy arbeidsledighet og store krav til tempo og effektivitet og liten toleranse for avvik skaper mange funksjonshemninger. Et samfunn som legger mer til rette for at alle kan delta selv om de ikke makter 100% til enhver tid, reduserer mengden arbeidsledighet. Den sterke økningen av antall uføre de siste 20 årene er tegn på at vårt samfunn er et funksjonshemningsskapende samfunn.

Har dette betydning f.eks. for psykiatrien?

 

Ja, naturligvis. Den overordnete målsettingen innen psykiatrien må naturligvis være å bidra til å redusere tallet på funksjonshemninger. Det som skiller psykiatrien fra de andre institusjonene er ikke målsettingen, men hvilke type problemer en står overfor og virkemidlene

 

Her er det meget flytende overganger. Store fysiske hemninger fører som regel til psykiske problemer. Store lærevansker (psykisk utviklingshemning) har også en slik iboende tendens. Alt henger således i hop, det er ikke alltid mulig å skille høna fra egget. Men det overordnete målet må være felles: Økt sosial deltagelse, helst skole/arbeid for så mange som mulig.

Det betyr at jeg anser det sosiale funksjonsnivået som overordnet alt annet. Sosial trening, sosial fungering, sosiale ferdigheter, evnen til sosial aktivisering, helst i skole og arbeid er for meg nøkkelkriteriene for hvorvidt vi lykkes i det arbeidet vi er satt å utføre.

 

Jeg har definert handicap som en egenskap knyttet til individet (Bevegelseshemning, synshemning, høselshemning, psykisk utviklingshemning etc.). Funksjonshemning er definert som et forhold mellom individet og samfunnet, særlig et forhold mellom individ og de viktige funksjonene i samfunnet: skole (arbeidsforberedende virksomhet) og arbeid. Det betyr i reine ord at funsksjonshemming ikke bare er et reultat av individets handicap, men kanskje mist like viktig, tiltak eller på mangel på tiltak i samfunnet.

 

Briller opphever eller reduserer en rekke synshemninger (handicap) og bidrar demed til dempe eller fjerne mulige funksjonshemninger. Men hvis ikke arbeidsplasser eller skoler tar hensyn til svaksynte kan dette føre til funskjonshemninger. Handicapet vil være der hele tiden, men tiltakene rundt avgjør om det skal utvikle seg til en funskjsonhemning eller ikke.

 

Siden dette er begrepsdefinisjoner er det ikke sannheter hvis ikke et flertall godtar dem.

 

Knut Lindtner.